Hei, jeg heter Cathy Mevik!

Når jeg ser tilbake, så ser jeg at jeg har vært kreativ hele livet. Oppveksten min gjorde at jeg aldri tok meg tid til å tenke på hva jeg likte eller ikke. Moren min slet med sin bipolare lidelse som hun regulerte med alkohol.  Den gang forstod jeg ikke at hun var syk, så det var alkoholen som var fienden. Det gjorde at jeg ble ekspert på å skyve mine egne følelser og behov bort, noe jeg har fortsatt med gjennom hele livet. Når jeg begynte å male i 2013, så hadde jeg nærmest ingen aning om hva jeg likte å gjøre. 

Jeg fikk god tid når jentene mine var ute av huset og siden jeg elsket å tegne og male som liten og meldte meg på kurs. På en av de mange kursene jeg tok, så møtte jeg en instruktør ga meg utrolig mange fine og positive tilbakemeldinger. Det gjorde at jeg fikk selvtillitt nok til å ikke gi opp. 

I min læringsprosess var jeg mye frustrert, jeg snakket meg selv ned og følte at alt jeg gjorde var feil. Jeg var livredd for å bli dømt av andre. Jeg kopierte andre kunstnere og trodde at bare jeg malte som de, så ville alle elske min malerier. Jeg klarte selvfølgelig aldri å uttrykke det de gjorde, og maleriene mine ble verken gode eller unike. 

Oppdagelsene jeg gjorde

I løpet av andre året mitt på Nydalen kunstskole ble jeg introdusert til abstrakt ekpressjonisme. Jeg forstod raskt at dette er jeg ment å drive med, men jeg var veldig usikker på hvordan jeg skulle våge å være så fri i kunsten min. De 3 årene på Nydalen hadde introdusert meg til mye forskjellig og jeg hadde lært masse, men når jeg var ferdig følte jeg at alt var ustruktkurert. Jeg satte i gang med å prøve å få en oversikt og strukturere det jeg kunne, og å tette igjen gapene der kunnskapen manglet. Jeg dykket dypt ned i fargelære og forelsket meg i det. Jeg lærte nye verktøy som gjorde at det ble enklere å finne balanse og helhet i maleriene mine. Jeg lærte også mange uskrevne regler som kunstnere bruker for å skape en vellykket komposisjon. 

Underveis lærte jeg mye om meg selv gjennom kunsten også. Jeg forstod at jeg var nødt å gi slipp på redselen for å bli dømt og ikke minst redselen for å feile. Etter hvert begynte jeg å se på "feilene mine" som unike og ikke nødvendigvis bare som stygge feil. Plutselig så jeg hvor mye perfeksjonismen hadde styrt meg gjennom hele livet. Jeg var så redd for å bli dømt at jeg kunne ikke gå i butikken uten sminke! Jeg prøvde alltid å gjøre livet mitt til noe perfekt. Jeg forstod plutselig at perfeksjonisme hadde ingen plass i kunsten min eller i livet mitt!  Jeg så tydelig hvordan perfeksjonismen hadde vært en måte å skule alt som foregikk hjemme når jeg var barn. Dette førte meg inn på en personlig reise. En reise for å helbrede sjelen min. 

Hvordan jeg fant veien videre

Jeg begynte med å prøve å  bli kjent med meg selv. Jeg malte skammen, sorgen, angsten, og jeg malte kjærligheten og gleden også. Etter hvert begynte jeg å bli bedre og bedre kjent med meg selv. Jeg trosset redslene mine og det gjorde meg sterkere. Da ble det også lettere å være autentisk, noe som gjorde at jeg kunne utvilke kunsten min på en ærlig måte. Kunst ble en lidenskap og det enelste jeg ville var å bli dyktig! Jeg malte daglig om ikke på lerret, så i bøker. Jeg begynte å kjenne på mestringsfølelse og før jeg vissteordet av det så var jeg i en positiv spiral. Det å ikke fokusere på hva andre mener og heller jobbe fritt er den beste siden av å male for meg. Den frihets følelsen som kommer med det er helt ubeskrivelig.  Jeg kan med hånden på hjertet si at det er den beste følelsen jeg vet om.For meg er det å male en lidenskap.

I tillegg til å male selv er jeg en engasjert kunstinstruktør. Jeg ønsker at alle skal oppleve den samme frihetsfølelsen jeg har funnet gjennom kunnskap og gjennom det å trosse mine egne redsler. Jeg har etter hvert undervist over 1000 nordmenn via helgekurs og nettkurs og jeg kan trygt si at det har blitt min lidenskap nummer to.